Optisk teodolitt. Disse instrumentene leser vinkler gjennom en optisk skala og vernier-system, og er avhengig av manuell observasjon og avlesninger for å fullføre målinger. Strukturen deres er relativt tradisjonell og krever høy operativ dyktighet, men de tilbyr sterk stabilitet og pålitelig nøyaktighet, og brukes ofte i grunnleggende oppmåling og ingeniøroppsett.
Elektronisk teodolitt. Den inkorporerer en fotoelektrisk koder i strukturen, konverterer vinkelendringer til elektriske signaler og sender ut måleresultatene direkte gjennom et digitalt display. Sammenlignet med optiske teodolitter tilbyr elektroniske teodolitter raskere avlesninger, mindre feil og reduserte menneskelige feil, noe som gjør dem til den mest brukte typen innen ingeniørundersøkelser.
Totalstasjonsteodolitt (forgjengeren eller integrert form for totalstasjonen). Den integrerer funksjonalitet for avstandsmåling i den elektroniske teodolitten, og muliggjør samtidige vinkel- og avstandsmålinger, koordinatberegninger og datalagring. Med mer omfattende funksjoner har det gradvis blitt det vanlige utstyret i moderne oppmåling.
Teodolitter kan også klassifiseres etter nøyaktighetsnivå i vanlige teodolitter og presisjonsteodolitter. Førstnevnte brukes til generell ingeniøroppmåling, mens sistnevnte brukes til høy-kontrollkontroll og vitenskapelig forskning.
