3D-laserskannere kan generelt kategoriseres i tre hovedtyper basert på deres operasjonsmetoder: terrestriske, luftbårne og mobile. Terrestriske 3D-laserskannere er den vanligste typen, vanligvis montert på et stativ og skanner omgivelsene fra alle vinkler gjennom horisontal og vertikal rotasjon. De er egnet for applikasjoner som arkitektonisk oppmåling, ingeniørovervåking og bevaring av kulturminner, preget av høy nøyaktighet og detaljerte data, men deres operasjonelle rekkevidde er relativt begrenset.
Luftbårne 3D-laserskannere er montert på fly, droner eller helikoptre, ved hjelp av en luftplattform for raskt å skanne store terrengområder med et lasersystem. Disse enhetene er egnet for topografisk undersøkelse, skogsressursundersøkelser og urban 3D-modellering, og tilbyr fordeler som bred dekning og høy effektivitet. På grunn av påvirkningen av flyhøyde og plattformstabilitet er imidlertid datanøyaktigheten vanligvis litt lavere enn for landbaserte skannere.
Mobile 3D-laserskannere er montert på kjøretøy eller ryggsekkplattformer, og samler kontinuerlig inn romlige data mens de er i bevegelse, og oppnår dynamisk skanning. De brukes ofte til oppgaver som urban gatemåling, veiinspeksjon og rask innendørs modellering, preget av høy mobilitet og driftseffektivitet, som raskt kan innhente kontinuerlige 3D-punktskydata i komplekse miljøer.
